Råd og tips ved kjøp av en ny fløyte.

 

Jeg har satt sammen noen råd og tips til deg som skal kjøpe fløyte. Jeg har delt det inn i to deler alt ettersom du er nybegynner eller viderkommen. Til slutt har jeg tatt med noen forklaringer på en rekke faguttrykk.

 

Fløytekjøp for nybegynnere

 

Dersom du skal begynne med fløyte kan det ofte være lurt å låne eller leie et instrument før du finner ut om du liker det eller egner deg for det. Mange musikkskoler og korps har et slikt låne- eller leietilbud. Den eneste ulempen er at instrumentene av og til ikke er av helt god kvalitet eller at de er i dårlig tilstand. Før du tar skrittet for å kjøpe et instrument, bør du imidlertid absolutt vurdere denne muligheten.

 

For deg som har bestemt deg for å kjøpe et eget instrument har jeg satt opp et par enkle regler.

 

1.Snakk med læreren din.Dersom du ikke har noen lærer, ta kontakt med en profesjonell fløytist eller pedagog for å hjelpe deg. Ikke kjøp noe før en erfaren spiller har fått prøve instrumentet.

 

Hvis du har fulgt råd nr. 1, kan det hende at du ikke trenger flere tips. En erfaren fløytist kan hjelpe deg med det meste av det du kan lese her. For alle tilfellers skyld bør du imidlertid lese videre for å se på noen avgjørelser du må ta og ting du må prøve å unngå.

 

2. Vær forsiktig ved kjøp av brukte instrumenter.Fløyter kan holde i mange år, men fagkyndig reparatur koster penger og kan fort overskride verdien av et billig instrument dersom det trenger en full overhaling. Grunnregelen bør være: Ikke kjøp et brukt begynnerinstrument som trenger reparasjoner, uansett hvor billig det er.

 

3. Hold deg til de velprøvde merkene.Hvis du ikke har hjelp av en erfaren fløytist, er det umulig for deg å vurdere kvaliteten av og holdbarheten til et instrument. Ikke la deg friste til å være den første til å prøve noe nytt, uansett hvor gunstig tilbudet fra musikkforretningen eller på ebay måtte være.

 

4. Få hjelp til å sjekke stemmingen på instrumentet.Det hjelper ikke så mye med det nydeligste instrument hvis du ikke kan spille sammen med andre. Særlig instrumenter som er for lave kan være til mye besvær senere.

 

Selv om de fleste profesjonelle fløyter er bedre i klang og funksjon enn de aller fleste begynnerinstrumenter, vil jeg advare nybegynnere mot å kjøpe for dyre fløyter. De aller fleste fløyter for nybegynnere er ikke bare billigere enn fløyter for viderekomne, de er også laget slik at de skal passe for dem også. Det gjelder både mensur, material, mekanikk etc. Først når man har utviklet seg som fløytist har man de kunnskapene som er nødvendige for å finne det profesjonelle instrumentet som er best egnet.

 

Ved kjøp av nybegynnerfløyte har du ikke så mange varianter som med profesjonelle fløyter. Her er et par mulige alternativer du kanskje kan velge blant.

 

1. Material.De fleste enkle fløyter er av nysølv. Dersom du skulle ha problemer med nikkelallergie, bør du sørge for at den ihvertfall er forsølvet. Muligens bør du også vurdere et hodestykke eller leppeplate av sølv. Dette koster litt ekstra, men bør være verdt det hvis du har en allergi.

 

2. E-mekanikker som regel standard på begynnerinstrumenter. Dersom du har valget, vil jeg likevel anbefale det.

 

3. H-fot eller c-fot.De fleste enkle fløyter leveres med c-fot og det er helt greit. En h-fot kan du alltid skaffe deg senere dersom du absolutt synes du trenger det. H-foten gjør fløyten både lengre og tyngre og er ikke virkelig nødvendig for nybegynnere.

 

4. Åpne eller lukkete hull(gjelder klaffene). Dette er en noe vanskeligere avgjørelse. De fleste begynnerfløyter har lukkete hull, men noen produsenter tilbyr begge deler også på de billige instrumentene. Åpne hull har en rekke fordeler på det musikalske området (ny musikk, spesialgrep) og kan også virke oppdragende på fingerstillingen. Dersom du har små hender eller smale fingre, kan imidlertid åpne hull by på store problemer, problemer som kan ta all moro ut av den første tiden. Et kompromiss kan det være å bruke plugger (kork eller silikon) på en åpen fløyte for å kunne ta dem ut siden. Når det gjelder klang og annen bruk av instrumentet spiller det ingen rolle om det er åpent eller lukket.

 

5. Off-set G eller in-line.Her anbefaler jeg absolutt off-set, noe som jo også er standard på de fleste begynnerinstrumenter. Off-set er behageligere for de fleste mennesker, og for små hender er det helt nødvendig, særlig dersom fløyten har åpne hull.

 

Fløytekjøp for Viderekomne

 

Dersom du er viderekommen, blir fløytekjøp både lettere og vanskeligere. Lettere fordi du kan bedre vurdere selv hva slags fløyte du leter etter, vanskeligere fordi utvalget er så mye større, både når det gjelder merker og varianter. Av og til kan det også lønne seg å vente litt med fløytekjøpet. Etter min erfaring er de beste nybegynnerinstrumenter så gode at det kan være lurt å vente med kjøp av nytt instument til man både har råd til og kan verdsette noe som er virkelig bedre.

 

Dersom du har bestemt deg for å kjøpe et nytt instrument, bør du vurdere reglene jeg har satt opp nedenfor.

 

1.Snakk med læreren din.Han kjenner dine styrker og svakheter ofte bedre enn deg selv. Ikke kjøp noe uten å ha hørt på hans råd først.

 

2. Ta deg god tid.Prøv instrumentene til venner og kolleger, og hør godt etter hvordan andre klinger og fungerer på sine fløyter.

 

3. Prøv instrumentet ut i den sammenheng du skal bruke det i.Spill det i større rom og la andre vurdere kvaliteten på avstand.

 

4. Sjekk stemmingen på instrumentet!!!Det er kjempeergelig å oppdage problemer her senere (dette gjelder særlig ved kjøp av piccolo, alt- eller bassfløyter hvor skalaene er mindre pålitelige enn på c-fløyter)

 

5. Kjenn deg selv(se også regel 1). Ikke alltid er det instrumentet "alle andre" spiller det beste for deg. Særlig på det profesjonelle nivået finnes det et stort utvalg -- finn det instrumentet som passer for deg!

 

6. Hold deg til anerkjente fløytebyggere og merker.Instrumentet skal ikke bare låte vakkert, det skal holde og dekke i mange år. Dersom du vil prøve noe nytt og ukjent, bør du ha råd til å angre.

 

7. Dersom du har et magert budsjett, kan det lønne seg å kjøpe et brukt instrument.Særlig blant de profesjonelle modellene kan du finne ypperlige instrumenter til en svært god pris. I denne priskategorien spiller det ikke så stor rolle om instrumentet trenger litt ettersyn, sørg bare for å ta hensyn til det når du forhandler om prisen.

 

8. Vær forsiktig når du prøver flere instrumenter samtidig.Ikke alltid er det instrumentet som er "lettest" å spille på det som du får mest glede av i det lange løp. Her gjelder selvsagt regel 1. i høyeste grad. Hvis du ennå ikke er ferdig utdannet fløytist, bør instrumentet også ha plass til din videre utvikling. Be om å få prøve det instrumentet du er mest interessert i over tid. Ofte ser (høres) ting helt annerledes ut når det har gått noen dager. Spill skalaer og toneøvelser ved siden av stykker du kan godt.

 

Når det gjelder fløyter i den dyrere enden av skalaen, finnes det mange forskjellige spesifikasjoner. Dersom du bestiller direkte fra fløytebygger, bør du vite på forhånd hva du vil ha. Det viktigste man må avgjøre er:

 

1. Material.Her er sølv det vanligste og det sikreste. Rent objektivt er det vanskelig å påvise store forskjeller mellom de forskjellige materialene. Forskjellige "blindfold-tests" har påvist det. Theobald Boehm foretrakk sølv og svært mange godefløytister sverger til det. Det er imidlertid ikke helt til å se bort fra at den enkelte spiller kan føle store forskjeller mellom materialer, enten det er nysølv, sølv, gull eller tre. Tommelregelen må derfor være: kjøp det du liker best og føler deg mest lykkelig med.

 

2. "Thin-wall" eller "heavy".Her er det vanskelig å gi noe entydig råd, da det er så mange faktorer som spiller en rolle. Mest interessant er det om instrumentet er tungt- eller lettblåst. Rent generelt kan man si at et noe "tyngre" instrument kan gi en fyldigere klang, bedre projeksjon  og større variasjonsbredde når det gjelder klangmodulasjon. På den negative siden kan en tungblåst fløyte låte både matt og treg dersom spilleren eller teknikken ikke passer til det. Avgjørelsen blir absolutt snakk om hvilken type man er og hva man legger vekt på. Responsen i instrumentet er da et samspill av munnstykke, rør, mekanikk og total vekt.

 

3. Munnstykke.De fleste fløytebyggere tilbyr flere varianter av munnstykker og leppeplater. Hovedgrunnen til det er den store variasjonen i ansikts- og leppeform blant fløytister og deres forskjellig klangforestilling og/elleransatsteknikk. Uansett om du bestemmer deg for fløytemakerens eget hodestykke eller velger et annet, bør du forsikre deg om at det passer sammen med resten av fløyten (fysisk og akustisk) og at leppeplaten passer til ditt ansikt. Kuttet av blåsehullet kan variere sterkt og kan påvirke både klang og artikulasjon. Som en slags grunnregel kan man si at det man vinner i letthet og artikulasjon taper man i klang og modulasjonsevne. Pass på at du ikke prioriterer for ensidig. Den gylne middelvei er ofte den beste, også når det gjelder fløytekjøp.

 

4. Åpne hull eller lukket.Her er det vel best å velge åpne hull, særlig hvis du kun har en fløyte. Med åpne hull har du alle muligheter og få ulemper, særlig i utvalget av repertoar. Til den lukkete fløytens forsvar skal sies at den er mer logisk rent akustisk og sikrere rent spilleteknisk. Når det gjelder klang og funksjon innenfor tradisjonell literatur finnes det ingen forskjell. 

 

5. E-mekanikk eller ikke.Jeg er en tilhenger ave-mekanikken. Det er mulig at trillen es-f i den trestrøkne oktaven er noe bedre uten e-mekanikk, forøvrig har den knapt noen ulemper (selv om det jo innenfor det utvidete tonespråket alltid kan dukke opp noe). Selvsagt er e-mekanikken litt mer arbeid for den som bygger og reparerer instrumentet og kan derfor være dyrere i anskaffelse og i bruk. Dersom du ikke kan bestemme deg, finnes det e-mekanikker man kan skru av og på. Det er selvsagt mulig å spille både sikkert og vakkert uten e-mekanikk, men den gjør trestrøken e mer akustisk korrekt og lettere å treffe, særlig i legatobindinger.

 

6. H-fot eller c-fot.I dette tilfellet vil jeg la klangen avgjøre. Hvis instrumentet du leter etter klinger bedre med h-fot, velg det, men jeg vil ikke velge h-fot over c-fot hvis c-fot klinger bedre. Ofte gir h-foten litt mere tyngde i klangen og kan gi noen av de trangere tonene i midtregisteret mere resonans. Hvis det tilsvarer det du leter etter, har du også gleden av en ekstra h der hvor det trengs.

 

7. "Off-set G" eller "in-line".Hvis du er som flertallet av verdensbefolkningen, vil du føle deg mere vel med "off-set G". Den har ingen ulemper og er faktisk mekanisk mere stabil enn "in-line". De par grammene med ekstra vekt burde ikke spille så stor rolle.

 

8. Skala.Dersom du har spilt lenge, bør du finne en skala som ligner på det du er vant til. Ingen skalaer er perfekte og spilleteknikken din har like mye å si som mye annet. De fleste moderne fløyter har skalaer som ligner på hverandre. Sjekk oktaver og treklanger opp mot en referansetone fra "tuner" eller klaver.

 

9. Justeringsskruer.Ta instrumentet som det kommer. Dersom du skulle ha lang vei til fløytebygger, kan justeringsskruer være svært praktiske. De kan spare deg for mye tape og sigarettpapir.

 

10. Høy g-a trille, ekstra cis-klaff.Mange av dem som er blitt vant til disse hjelpemidlene kan ikke lenger tenke seg å leve uten. Rent bortsett fra at de koster ekstra, vil jeg i første omgang ta avstand fra disse alternativene. Det kan lønne seg å holde fløyten relativ enkel i mekanikken og i det daglige (fløyte)liv kan man utmerket godt leve uten.

 

11. Åpen gisser sjelden et virkelig alternativ for de fleste av oss. Utvalget i fløyter er mer begrenset og det kan være vanskelig å få solgt et slikt instrument igjen. Ikke desto tross må det nevnes at åpen giss er et mer logisk system, enklere i mekanikken og bedre for hode og fingre. Det er igrunnen synd systemet ble fortrengt.

 

Faguttrykk

 

Den moderne tverrfløyten er mer eller mindre bygget etter de mekaniske og akustiske prinsippene til Theobald Boehm(1794-1881) og blir derfor også ofte kalt Boehmfløyte. Theobald Boehm (uttales "bøøm") bodde i München og var både oppfinner, fløytist, komponist og sølvsmed. Boehm patenterte sin ferdige sølvfløyte i 1847.

 

Fløyten blir som regel laget i tre deler, hvorav hodestykket (munnstykket) er den øverste delen uten klaffer. Den har som regel en leppeplate (av og til kalt embouchure) med et blåsehull. Både leppeplaten og blåsehullet kan ha forskjellige utføringer, avhengig av modell og fløytebygger (noen fløytemakere har spesialisert seg på munnstykker og bygger kun det). Leppeplaten består av selve platen og pipen (kamin, "riser"). Formen på leppeplaten kan variere og bør tilpasses ansiktsformen og spilleteknikken til den enkelte fløytist. Boehm fant ut at pipen burde være 4,2 mm høy og ha en vinkel på 7 grader. De fleste moderne fløytebyggere holder seg i nærheten av disse verdiene. Selve blåsehullet har i løpet av de siste århundrene utviklet seg fra en sirkulær form til en ellipsoid firkant. Det er også blitt større med tiden (Boehm anbefalte 10 x 12 mm).

 

Hovedstykket er den største delen med mesteparten av mekanikken. Som sagt ligger hovedprinsippet til Boehm til grunn for de fleste fløyter, men det finnes en del variasjoner.

 

Foten eller fotstykket er den korteste delen av fløyten og har enten 3 klaffer (c-fot) eller 4 (h-fot). Fløyter med h-fot kan spille liten h nedenfor enstrøken c. Den lengre h-foten forandrer klangen noe på instrumentet. I Amerika er fløyter med h-fot vanligere enn med c-fot. I Europa har det vært motsatt, men det er mye som tyder på at h-foten er iferd med å bli mere populær også i Europa.

 

Variasjoner i mekanikken

 

Åpen giss

Boehms patent fra 1847 var en fløyte med såkalt åpen giss. Med denne byggemåten spiller fløytisten tonen "giss" ved å trykke venstre hånds tommel, pekefinger, langfinger og ringfinger. Tonen "g" blir spilt ved å trykke både ringfinger og lillefinger på venstre hånd, altså motsatt av det som er vanlig på de fleste fløyter i dag.

Lukket giss

er en av de få forandringer ved Boehms mekaniske prinsipper som har blitt standard i moderne fløytebygging. Fløyter med lukket giss har som regel et ekstra tonehull på baksiden av fløyten, rett ovenfor den nederste av "g-klaffene". Denne klaffen blir åpnet med venstre hånds lillefinger. Dette systemet er både mindre logisk og mer tungvint enn såkalt "åpen giss". Det gjør imidlertid at tonen "g" kan spilles med samme fingersetning som på tidligere fløytemodeller (og som på en rekke andre treblåsinstrumenter).

 

E-mekanikk

Utviklingen av e-mekanikken (split E mechanism) henger sammen med at fløyter med "lukket giss" ble populære. E-mekanikken henger sammen med e-klaffen i høyre hånd og lukker den nederste av "g-klaffene" når trestrøken e spilles. Dette gir både bedre klang og intonasjon for høy e. Fløyter med åpen giss trenger ikke e-mekanikk, da den nederste g-klaffen kan lukkes individuelt med venstre hånds lillefinger. E-mekanikk er sjelden på fløyter av såkalt "fransk modell" og enkelte fløytister og fløytebyggere synes den er unødig komplisert og overflødig. På slike fløyter er imidlertid høy e vanskeligere enn tonene rundt, og de har av og til et mindre tonehull under den nederste g-klaffen eller en "lower g insert" (en liten ring eller halvmåne som gjør det nederste g-hullet mindre) for å kompensere for dette.

I tillegg til en dårligere høy E, har fløyter med lukket giss en dårligere trille for høy g-a. Boehms grep fungerte ikke lenger, og alternativet er akustisk lite tilfredsstillende. Enkelte fløytebyggere tilbyr derfor en høy g-a trilleklaff, en klaff som åpner to mindre hull på baksiden av fløyten og gir en mye bedre trille for høy g-a. Denne mekanikken kan av og til erstattes av en ciss-trilleklaff. Enstrøken og tostrøken ciss på fløyten er et kompromiss og ved å bore et hull i nærheten av tommelen, får man både en bedre ciss og en bedre h-ciss trille. Klaffen kan også brukes til å få en bedre høy g-a trille.

Klaffer med åpne og lukkete hull.

Boehms opprinnelige fløyter hadde lukkete klaffer, de franske fløytebyggerne Lot og Godfroy innførte en perforering av de fem klaffene hvor hullene blir direkte lukket av fingrene. Dette er etterhvert blitt veldig vanlig og har fordeler når det gjelder spesialgrep og effekter i nyere tids musikk. Når det gjelder klang og vanlig teknikk, er fløyter med lukkete hull minst like "gode", og mange av verdens profesjonelle fløytister spiller slike fløyter.

 

"French pointed cups"kalles gjerne en viss stil i konstruksjonen av klaffene. Du kan kjenne den igjen på en spiss "arm" trukket over de klaffene som ikke blir berørt av fingrene. Denne konstruksjonsformen er veldig vanlig på dyrere fløyter, men er ikke nødvendigvis en indikasjon på instrumentets kvalitet.

 

"Off-set G"er betegnelsen på en fløyte hvor begge g-klaffene sitter på en egen akse foran av resten av klaffene på hovedstykket. Denne konstruksjonen gjør det lettere å nå g-klaffen med venstre hånds ringfinger. Det motsatte kalles "in-line G", g-klaffene sitter på samme akse som resten av klaffene på hovedstykket. Både ergonomisk og mekanisk er "off-set G" for de fleste det bedre alternativet.

 

Justeringsskruerfinner man på fløyter i flere prisklasser. Fordelen er klar: det er lettere for fløytisten å justere klaffene dersom de ikke skulle dekke. Ulempen er at de kan løsne (eller ruste fast), og at de kan lage litt bråk hvis de ikke er perfekt innstilt. På grunn av det er det en tendens til å bygge dyre fløyter uten justeringsskruer. Om en fløyte har disse skruene eller ikke, er ingen sikker indikasjon på instrumentets kvalitet.

 

Skalaer

På grunn av forandringer av spilleteknikk og kammertone har skalaen til Boehm opplevd visse justeringer i de siste årene. De mest kjente forandringene ble gjort av den engelske fløytebyggeren Albert Cooper og hans "Cooper-scale" har vært forbildet for en rekke andre forandringer av både fløytister (f.eks. William Bennett) og andre fløytebyggere. Dette kan føre til visse problemer når man bytter fløytemodell.

 

Fransk modell

er betegnelsen på fløyter slik de ble bygget av franske konstruktører på slutten av det forrige århundre: Åpne hull, lukket giss, ingen e-mekanikk, "in-line G".

 

"Convertible foot-joint"er betegnelsen på en h-fot som kan forkortes til en c-fot.

 

 

Material:

 

Nysølv

er en legering av nikkel, kobber og sink. Da dette materialet er billigere enn sølv, blir det mye brukt i billige fløyter. Fløyter av nysølv blir ofte forsølvet. Nysølv er hardere enn de fleste sølvlegeringer.

 

Sølv

er det vanligste materialet i fløyter av høyere kvalitet. Allerede Theobald Boehm foretrakk dette materialet framfor andre. De fleste fløyter er laget av en sølvlegering som inneholder minst 900 promille sølv. Sølvet er som regel iblandet små mengder av andre elementer for å oppnå visse materialegenskaper.

 

Rent sølv i sin opprinnelige tilstand er for mykt til å lage fløyter av. Sølvet kan herdes på flere måter. Først og fremst gjennom legeringen, men også gjennom varmebehandling eller smiing. Både når det gjelder legeringen og behandlingen av sølvet (og andre metaller) er det ikke uvanlig at fløytemakere holder detaljer i prossessen hemmelige. Noen legeringer man kan støte på ved fløytekjøp er:

Sterling silver, som består av minst 925/1000 sølv

Lot-sølv, en legering på 943,56 promille sølv, slik den ble brukt av den franske fløytebyggeren Louis Lot.

Britannia silver brukes av bl.a. det japanske firmaet Altus og består av 958/1000 sølv, samme firma bruker også betegnelsen "coin silver" på en legering med 900/1000 sølv. Firmaet Sankyo bruker under betegnelsen "super solid" en legering med 998 promille sølv.

PCM er en legering brukt av firmaet Miyazawa som inneholder vesentlig mindre sølv enn i "sterling silver".

 

Gull

På grunn av sin høye pris blir gull kun brukt til høyverdige instrumenter. Det er et meget tøyelig material og er i sin rene form altfor mykt til å lage tverrfløyter av. Som regel blir det derfor brukt i forskjellige legeringer som oppgis i karat eller promille. De vanligste legeringer brukt til fløyter er 9K (375 promille), 14K (585 promille og 18K (750 promille). Det japanske firmaet Muramatsu (og etter hvert andre fløytemakere) har ved hjelp av spesielle herdeteknikker forsøkt å lage en fløyte av 24K gull. For de forskjellige legeringer med gull brukes det forskjellige navn: Rødt gull (rose gold) har en høy andel av kobber. Hvitt gull har en lav kobberandel og en høy andel av sølv. Gult gull har mer kobber enn hvitt gull og mer sølv enn rødt gull.

De fleste gullegeringer brukt i fløyter er hardere enn de vanligste sølvlegeringer.

Aurumite er et bi-metall hvor sølv og gull blir laminert sammen. Det amerikanske firmaet Powell har et patent på dette og bruker sølvsiden ut og gullsiden inn på fløyterøret.

 

Platina

har en høy tetthet og er mye tyngre enn gull. Platinafløyter er sjeldne og svært dyre. Edgar Varèse skrev "Density 21,5" til innvielsen av Georges Barrères platinfløyte i 1936

 

Palladium

tilhører platinagruppen og blir av og til brukt til fløyter.

 

Tre

var det vanlige fløytematerialet i tidligere tider. Etter at Boehm revolusjonerte fløytebyggingen i midten av det 19. århundre ble metall mere og mere vanlig. Boehm selv foretrakk som kjent sølv. I de siste årene har Boehm-fløyter av tre (må ikke forveksles med traverso) fått en viss renessanse. Det blir utelukkende brukt harde tresorter, hvorav grenadill er den mest vanlige. Da røret på en trefløyte er mye tykkere enn på en sølvfløyte, er de som regel mye tyngre enn disse, materialet varmes også langsommere enn metall. Hvis treet ikke er ordentlig lagret, kan det dessverre også sprekke. Trefløyter har på grunn av sine spesielle materialegenskaper som oftest en høyere blåsemotstand enn de fleste metallfløyter.

 

Fløyterøretkan ha forskjellig tykkelse. En vanlig oppfatning er at de med tykk "vegg" (ca. 0,4 mm) er tyngre å spille på enn de med tynn vegg (ca. 0,35 mm), men sies å ha fyldigere klang og bedre "projeksjon". Da det er så mange faktorer som spiller en rolle for et instruments klang, bør ikke veggtykkelse alene ligge til grunn for avgjørelsen om fløytekjøp.

 

"Seamless tube"kaller man de moderne rørene som blir trukket uten søm. I tidligere tider ble fløyterøret viklet sammen av et stykke blikk og loddet. Også idag finnes det fløytebyggere som tilbyr slike loddete rør.

 

Trukne (drawn) tonehull(riktigere er det vel å si tonehullkaminer) blir dratt direkte opp av fløyterøret. Denne teknikken er nyere og billigere enn å lodde tonehullene på fløytekroppen. Fordelen med å dra er at tonehullene ikke kan lekke. I og med at loddeteknikken er blitt bedre i de siste årene er ikke det et så tungtveiende argument mer. Fordi loddingen er både mer tidkrevende og dyrere har det bare vært brukt på dyrere fløyter i de siste årene. På grunn av dette blir påloddete tonehull betraktet so mere høyverdig. Hva som er best er vanskelig å si, det finnes ingen entydig indikasjon på at det ene er bedre enn det andre når det gjelder klang eller funksjon.

 

Lars Asbjørnsen

Råd og tips ved kjøp av en ny fløyte.

 

Jeg har satt sammen noen råd og tips til deg som skal kjøpe fløyte. Jeg har delt det inn i to deler alt ettersom du er nybegynner eller viderkommen. Til slutt har jeg tatt med noen forklaringer på en rekke faguttrykk.

 

Fløytekjøp for nybegynnere

 

Dersom du skal begynne med fløyte kan det ofte være lurt å låne eller leie et instrument før du finner ut om du liker det eller egner deg for det. Mange musikkskoler og korps har et slikt låne- eller leietilbud. Den eneste ulempen er at instrumentene av og til ikke er av helt god kvalitet eller at de er i dårlig tilstand. Før du tar skrittet for å kjøpe et instrument, bør du imidlertid absolutt vurdere denne muligheten.

 

For deg som har bestemt deg for å kjøpe et eget instrument har jeg satt opp et par enkle regler.

 

1.Snakk med læreren din.Dersom du ikke har noen lærer, ta kontakt med en profesjonell fløytist eller pedagog for å hjelpe deg. Ikke kjøp noe før en erfaren spiller har fått prøve instrumentet.

 

Hvis du har fulgt råd nr. 1, kan det hende at du ikke trenger flere tips. En erfaren fløytist kan hjelpe deg med det meste av det du kan lese her. For alle tilfellers skyld bør du imidlertid lese videre for å se på noen avgjørelser du må ta og ting du må prøve å unngå.

 

2. Vær forsiktig ved kjøp av brukte instrumenter.Fløyter kan holde i mange år, men fagkyndig reparatur koster penger og kan fort overskride verdien av et billig instrument dersom det trenger en full overhaling. Grunnregelen bør være: Ikke kjøp et brukt begynnerinstrument som trenger reparasjoner, uansett hvor billig det er.

 

3. Hold deg til de velprøvde merkene.Hvis du ikke har hjelp av en erfaren fløytist, er det umulig for deg å vurdere kvaliteten av og holdbarheten til et instrument. Ikke la deg friste til å være den første til å prøve noe nytt, uansett hvor gunstig tilbudet fra musikkforretningen eller på ebay måtte være.

 

4. Få hjelp til å sjekke stemmingen på instrumentet.Det hjelper ikke så mye med det nydeligste instrument hvis du ikke kan spille sammen med andre. Særlig instrumenter som er for lave kan være til mye besvær senere.

 

Selv om de fleste profesjonelle fløyter er bedre i klang og funksjon enn de aller fleste begynnerinstrumenter, vil jeg advare nybegynnere mot å kjøpe for dyre fløyter. De aller fleste fløyter for nybegynnere er ikke bare billigere enn fløyter for viderekomne, de er også laget slik at de skal passe for dem også. Det gjelder både mensur, material, mekanikk etc. Først når man har utviklet seg som fløytist har man de kunnskapene som er nødvendige for å finne det profesjonelle instrumentet som er best egnet.

 

Ved kjøp av nybegynnerfløyte har du ikke så mange varianter som med profesjonelle fløyter. Her er et par mulige alternativer du kanskje kan velge blant.

 

1. Material.De fleste enkle fløyter er av nysølv. Dersom du skulle ha problemer med nikkelallergie, bør du sørge for at den ihvertfall er forsølvet. Muligens bør du også vurdere et hodestykke eller leppeplate av sølv. Dette koster litt ekstra, men bør være verdt det hvis du har en allergi.

 

2. E-mekanikker som regel standard på begynnerinstrumenter. Dersom du har valget, vil jeg likevel anbefale det.

 

3. H-fot eller c-fot.De fleste enkle fløyter leveres med c-fot og det er helt greit. En h-fot kan du alltid skaffe deg senere dersom du absolutt synes du trenger det. H-foten gjør fløyten både lengre og tyngre og er ikke virkelig nødvendig for nybegynnere.

 

4. Åpne eller lukkete hull(gjelder klaffene). Dette er en noe vanskeligere avgjørelse. De fleste begynnerfløyter har lukkete hull, men noen produsenter tilbyr begge deler også på de billige instrumentene. Åpne hull har en rekke fordeler på det musikalske området (ny musikk, spesialgrep) og kan også virke oppdragende på fingerstillingen. Dersom du har små hender eller smale fingre, kan imidlertid åpne hull by på store problemer, problemer som kan ta all moro ut av den første tiden. Et kompromiss kan det være å bruke plugger (kork eller silikon) på en åpen fløyte for å kunne ta dem ut siden. Når det gjelder klang og annen bruk av instrumentet spiller det ingen rolle om det er åpent eller lukket.

 

5. Off-set G eller in-line.Her anbefaler jeg absolutt off-set, noe som jo også er standard på de fleste begynnerinstrumenter. Off-set er behageligere for de fleste mennesker, og for små hender er det helt nødvendig, særlig dersom fløyten har åpne hull.

 

Fløytekjøp for Viderekomne

 

Dersom du er viderekommen, blir fløytekjøp både lettere og vanskeligere. Lettere fordi du kan bedre vurdere selv hva slags fløyte du leter etter, vanskeligere fordi utvalget er så mye større, både når det gjelder merker og varianter. Av og til kan det også lønne seg å vente litt med fløytekjøpet. Etter min erfaring er de beste nybegynnerinstrumenter så gode at det kan være lurt å vente med kjøp av nytt instument til man både har råd til og kan verdsette noe som er virkelig bedre.

 

Dersom du har bestemt deg for å kjøpe et nytt instrument, bør du vurdere reglene jeg har satt opp nedenfor.

 

1.Snakk med læreren din.Han kjenner dine styrker og svakheter ofte bedre enn deg selv. Ikke kjøp noe uten å ha hørt på hans råd først.

 

2. Ta deg god tid.Prøv instrumentene til venner og kolleger, og hør godt etter hvordan andre klinger og fungerer på sine fløyter.

 

3. Prøv instrumentet ut i den sammenheng du skal bruke det i.Spill det i større rom og la andre vurdere kvaliteten på avstand.

 

4. Sjekk stemmingen på instrumentet!!!Det er kjempeergelig å oppdage problemer her senere (dette gjelder særlig ved kjøp av piccolo, alt- eller bassfløyter hvor skalaene er mindre pålitelige enn på c-fløyter)

 

5. Kjenn deg selv(se også regel 1). Ikke alltid er det instrumentet "alle andre" spiller det beste for deg. Særlig på det profesjonelle nivået finnes det et stort utvalg -- finn det instrumentet som passer for deg!

 

6. Hold deg til anerkjente fløytebyggere og merker.Instrumentet skal ikke bare låte vakkert, det skal holde og dekke i mange år. Dersom du vil prøve noe nytt og ukjent, bør du ha råd til å angre.

 

7. Dersom du har et magert budsjett, kan det lønne seg å kjøpe et brukt instrument.Særlig blant de profesjonelle modellene kan du finne ypperlige instrumenter til en svært god pris. I denne priskategorien spiller det ikke så stor rolle om instrumentet trenger litt ettersyn, sørg bare for å ta hensyn til det når du forhandler om prisen.

 

8. Vær forsiktig når du prøver flere instrumenter samtidig.Ikke alltid er det instrumentet som er "lettest" å spille på det som du får mest glede av i det lange løp. Her gjelder selvsagt regel 1. i høyeste grad. Hvis du ennå ikke er ferdig utdannet fløytist, bør instrumentet også ha plass til din videre utvikling. Be om å få prøve det instrumentet du er mest interessert i over tid. Ofte ser (høres) ting helt annerledes ut når det har gått noen dager. Spill skalaer og toneøvelser ved siden av stykker du kan godt.

 

Når det gjelder fløyter i den dyrere enden av skalaen, finnes det mange forskjellige spesifikasjoner. Dersom du bestiller direkte fra fløytebygger, bør du vite på forhånd hva du vil ha. Det viktigste man må avgjøre er:

 

1. Material.Her er sølv det vanligste og det sikreste. Rent objektivt er det vanskelig å påvise store forskjeller mellom de forskjellige materialene. Forskjellige "blindfold-tests" har påvist det. Theobald Boehm foretrakk sølv og svært mange godefløytister sverger til det. Det er imidlertid ikke helt til å se bort fra at den enkelte spiller kan føle store forskjeller mellom materialer, enten det er nysølv, sølv, gull eller tre. Tommelregelen må derfor være: kjøp det du liker best og føler deg mest lykkelig med.

 

2. "Thin-wall" eller "heavy".Her er det vanskelig å gi noe entydig råd, da det er så mange faktorer som spiller en rolle. Mest interessant er det om instrumentet er tungt- eller lettblåst. Rent generelt kan man si at et noe "tyngre" instrument kan gi en fyldigere klang, bedre projeksjon  og større variasjonsbredde når det gjelder klangmodulasjon. På den negative siden kan en tungblåst fløyte låte både matt og treg dersom spilleren eller teknikken ikke passer til det. Avgjørelsen blir absolutt snakk om hvilken type man er og hva man legger vekt på. Responsen i instrumentet er da et samspill av munnstykke, rør, mekanikk og total vekt.

 

3. Munnstykke.De fleste fløytebyggere tilbyr flere varianter av munnstykker og leppeplater. Hovedgrunnen til det er den store variasjonen i ansikts- og leppeform blant fløytister og deres forskjellig klangforestilling og/elleransatsteknikk. Uansett om du bestemmer deg for fløytemakerens eget hodestykke eller velger et annet, bør du forsikre deg om at det passer sammen med resten av fløyten (fysisk og akustisk) og at leppeplaten passer til ditt ansikt. Kuttet av blåsehullet kan variere sterkt og kan påvirke både klang og artikulasjon. Som en slags grunnregel kan man si at det man vinner i letthet og artikulasjon taper man i klang og modulasjonsevne. Pass på at du ikke prioriterer for ensidig. Den gylne middelvei er ofte den beste, også når det gjelder fløytekjøp.

 

4. Åpne hull eller lukket.Her er det vel best å velge åpne hull, særlig hvis du kun har en fløyte. Med åpne hull har du alle muligheter og få ulemper, særlig i utvalget av repertoar. Til den lukkete fløytens forsvar skal sies at den er mer logisk rent akustisk og sikrere rent spilleteknisk. Når det gjelder klang og funksjon innenfor tradisjonell literatur finnes det ingen forskjell. 

 

5. E-mekanikk eller ikke.Jeg er en tilhenger ave-mekanikken. Det er mulig at trillen es-f i den trestrøkne oktaven er noe bedre uten e-mekanikk, forøvrig har den knapt noen ulemper (selv om det jo innenfor det utvidete tonespråket alltid kan dukke opp noe). Selvsagt er e-mekanikken litt mer arbeid for den som bygger og reparerer instrumentet og kan derfor være dyrere i anskaffelse og i bruk. Dersom du ikke kan bestemme deg, finnes det e-mekanikker man kan skru av og på. Det er selvsagt mulig å spille både sikkert og vakkert uten e-mekanikk, men den gjør trestrøken e mer akustisk korrekt og lettere å treffe, særlig i legatobindinger.

 

6. H-fot eller c-fot.I dette tilfellet vil jeg la klangen avgjøre. Hvis instrumentet du leter etter klinger bedre med h-fot, velg det, men jeg vil ikke velge h-fot over c-fot hvis c-fot klinger bedre. Ofte gir h-foten litt mere tyngde i klangen og kan gi noen av de trangere tonene i midtregisteret mere resonans. Hvis det tilsvarer det du leter etter, har du også gleden av en ekstra h der hvor det trengs.

 

7. "Off-set G" eller "in-line".Hvis du er som flertallet av verdensbefolkningen, vil du føle deg mere vel med "off-set G". Den har ingen ulemper og er faktisk mekanisk mere stabil enn "in-line". De par grammene med ekstra vekt burde ikke spille så stor rolle.

 

8. Skala.Dersom du har spilt lenge, bør du finne en skala som ligner på det du er vant til. Ingen skalaer er perfekte og spilleteknikken din har like mye å si som mye annet. De fleste moderne fløyter har skalaer som ligner på hverandre. Sjekk oktaver og treklanger opp mot en referansetone fra "tuner" eller klaver.

 

9. Justeringsskruer.Ta instrumentet som det kommer. Dersom du skulle ha lang vei til fløytebygger, kan justeringsskruer være svært praktiske. De kan spare deg for mye tape og sigarettpapir.

 

10. Høy g-a trille, ekstra cis-klaff.Mange av dem som er blitt vant til disse hjelpemidlene kan ikke lenger tenke seg å leve uten. Rent bortsett fra at de koster ekstra, vil jeg i første omgang ta avstand fra disse alternativene. Det kan lønne seg å holde fløyten relativ enkel i mekanikken og i det daglige (fløyte)liv kan man utmerket godt leve uten.

 

11. Åpen gisser sjelden et virkelig alternativ for de fleste av oss. Utvalget i fløyter er mer begrenset og det kan være vanskelig å få solgt et slikt instrument igjen. Ikke desto tross må det nevnes at åpen giss er et mer logisk system, enklere i mekanikken og bedre for hode og fingre. Det er igrunnen synd systemet ble fortrengt.

 

Faguttrykk

 

Den moderne tverrfløyten er mer eller mindre bygget etter de mekaniske og akustiske prinsippene til Theobald Boehm(1794-1881) og blir derfor også ofte kalt Boehmfløyte. Theobald Boehm (uttales "bøøm") bodde i München og var både oppfinner, fløytist, komponist og sølvsmed. Boehm patenterte sin ferdige sølvfløyte i 1847.

 

Fløyten blir som regel laget i tre deler, hvorav hodestykket (munnstykket) er den øverste delen uten klaffer. Den har som regel en leppeplate (av og til kalt embouchure) med et blåsehull. Både leppeplaten og blåsehullet kan ha forskjellige utføringer, avhengig av modell og fløytebygger (noen fløytemakere har spesialisert seg på munnstykker og bygger kun det). Leppeplaten består av selve platen og pipen (kamin, "riser"). Formen på leppeplaten kan variere og bør tilpasses ansiktsformen og spilleteknikken til den enkelte fløytist. Boehm fant ut at pipen burde være 4,2 mm høy og ha en vinkel på 7 grader. De fleste moderne fløytebyggere holder seg i nærheten av disse verdiene. Selve blåsehullet har i løpet av de siste århundrene utviklet seg fra en sirkulær form til en ellipsoid firkant. Det er også blitt større med tiden (Boehm anbefalte 10 x 12 mm).

 

Hovedstykket er den største delen med mesteparten av mekanikken. Som sagt ligger hovedprinsippet til Boehm til grunn for de fleste fløyter, men det finnes en del variasjoner.

 

Foten eller fotstykket er den korteste delen av fløyten og har enten 3 klaffer (c-fot) eller 4 (h-fot). Fløyter med h-fot kan spille liten h nedenfor enstrøken c. Den lengre h-foten forandrer klangen noe på instrumentet. I Amerika er fløyter med h-fot vanligere enn med c-fot. I Europa har det vært motsatt, men det er mye som tyder på at h-foten er iferd med å bli mere populær også i Europa.

 

Variasjoner i mekanikken

 

Åpen giss

Boehms patent fra 1847 var en fløyte med såkalt åpen giss. Med denne byggemåten spiller fløytisten tonen "giss" ved å trykke venstre hånds tommel, pekefinger, langfinger og ringfinger. Tonen "g" blir spilt ved å trykke både ringfinger og lillefinger på venstre hånd, altså motsatt av det som er vanlig på de fleste fløyter i dag.

Lukket giss

er en av de få forandringer ved Boehms mekaniske prinsipper som har blitt standard i moderne fløytebygging. Fløyter med lukket giss har som regel et ekstra tonehull på baksiden av fløyten, rett ovenfor den nederste av "g-klaffene". Denne klaffen blir åpnet med venstre hånds lillefinger. Dette systemet er både mindre logisk og mer tungvint enn såkalt "åpen giss". Det gjør imidlertid at tonen "g" kan spilles med samme fingersetning som på tidligere fløytemodeller (og som på en rekke andre treblåsinstrumenter).

 

E-mekanikk

Utviklingen av e-mekanikken (split E mechanism) henger sammen med at fløyter med "lukket giss" ble populære. E-mekanikken henger sammen med e-klaffen i høyre hånd og lukker den nederste av "g-klaffene" når trestrøken e spilles. Dette gir både bedre klang og intonasjon for høy e. Fløyter med åpen giss trenger ikke e-mekanikk, da den nederste g-klaffen kan lukkes individuelt med venstre hånds lillefinger. E-mekanikk er sjelden på fløyter av såkalt "fransk modell" og enkelte fløytister og fløytebyggere synes den er unødig komplisert og overflødig. På slike fløyter er imidlertid høy e vanskeligere enn tonene rundt, og de har av og til et mindre tonehull under den nederste g-klaffen eller en "lower g insert" (en liten ring eller halvmåne som gjør det nederste g-hullet mindre) for å kompensere for dette.

I tillegg til en dårligere høy E, har fløyter med lukket giss en dårligere trille for høy g-a. Boehms grep fungerte ikke lenger, og alternativet er akustisk lite tilfredsstillende. Enkelte fløytebyggere tilbyr derfor en høy g-a trilleklaff, en klaff som åpner to mindre hull på baksiden av fløyten og gir en mye bedre trille for høy g-a. Denne mekanikken kan av og til erstattes av en ciss-trilleklaff. Enstrøken og tostrøken ciss på fløyten er et kompromiss og ved å bore et hull i nærheten av tommelen, får man både en bedre ciss og en bedre h-ciss trille. Klaffen kan også brukes til å få en bedre høy g-a trille.

Klaffer med åpne og lukkete hull.

Boehms opprinnelige fløyter hadde lukkete klaffer, de franske fløytebyggerne Lot og Godfroy innførte en perforering av de fem klaffene hvor hullene blir direkte lukket av fingrene. Dette er etterhvert blitt veldig vanlig og har fordeler når det gjelder spesialgrep og effekter i nyere tids musikk. Når det gjelder klang og vanlig teknikk, er fløyter med lukkete hull minst like "gode", og mange av verdens profesjonelle fløytister spiller slike fløyter.

 

"French pointed cups"kalles gjerne en viss stil i konstruksjonen av klaffene. Du kan kjenne den igjen på en spiss "arm" trukket over de klaffene som ikke blir berørt av fingrene. Denne konstruksjonsformen er veldig vanlig på dyrere fløyter, men er ikke nødvendigvis en indikasjon på instrumentets kvalitet.

 

"Off-set G"er betegnelsen på en fløyte hvor begge g-klaffene sitter på en egen akse foran av resten av klaffene på hovedstykket. Denne konstruksjonen gjør det lettere å nå g-klaffen med venstre hånds ringfinger. Det motsatte kalles "in-line G", g-klaffene sitter på samme akse som resten av klaffene på hovedstykket. Både ergonomisk og mekanisk er "off-set G" for de fleste det bedre alternativet.

 

Justeringsskruerfinner man på fløyter i flere prisklasser. Fordelen er klar: det er lettere for fløytisten å justere klaffene dersom de ikke skulle dekke. Ulempen er at de kan løsne (eller ruste fast), og at de kan lage litt bråk hvis de ikke er perfekt innstilt. På grunn av det er det en tendens til å bygge dyre fløyter uten justeringsskruer. Om en fløyte har disse skruene eller ikke, er ingen sikker indikasjon på instrumentets kvalitet.

 

Skalaer

På grunn av forandringer av spilleteknikk og kammertone har skalaen til Boehm opplevd visse justeringer i de siste årene. De mest kjente forandringene ble gjort av den engelske fløytebyggeren Albert Cooper og hans "Cooper-scale" har vært forbildet for en rekke andre forandringer av både fløytister (f.eks. William Bennett) og andre fløytebyggere. Dette kan føre til visse problemer når man bytter fløytemodell.

 

Fransk modell

er betegnelsen på fløyter slik de ble bygget av franske konstruktører på slutten av det forrige århundre: Åpne hull, lukket giss, ingen e-mekanikk, "in-line G".

 

"Convertible foot-joint"er betegnelsen på en h-fot som kan forkortes til en c-fot.

 

 

Material:

 

Nysølv

er en legering av nikkel, kobber og sink. Da dette materialet er billigere enn sølv, blir det mye brukt i billige fløyter. Fløyter av nysølv blir ofte forsølvet. Nysølv er hardere enn de fleste sølvlegeringer.

 

Sølv

er det vanligste materialet i fløyter av høyere kvalitet. Allerede Theobald Boehm foretrakk dette materialet framfor andre. De fleste fløyter er laget av en sølvlegering som inneholder minst 900 promille sølv. Sølvet er som regel iblandet små mengder av andre elementer for å oppnå visse materialegenskaper.

 

Rent sølv i sin opprinnelige tilstand er for mykt til å lage fløyter av. Sølvet kan herdes på flere måter. Først og fremst gjennom legeringen, men også gjennom varmebehandling eller smiing. Både når det gjelder legeringen og behandlingen av sølvet (og andre metaller) er det ikke uvanlig at fløytemakere holder detaljer i prossessen hemmelige. Noen legeringer man kan støte på ved fløytekjøp er:

Sterling silver, som består av minst 925/1000 sølv

Lot-sølv, en legering på 943,56 promille sølv, slik den ble brukt av den franske fløytebyggeren Louis Lot.

Britannia silver brukes av bl.a. det japanske firmaet Altus og består av 958/1000 sølv, samme firma bruker også betegnelsen "coin silver" på en legering med 900/1000 sølv. Firmaet Sankyo bruker under betegnelsen "super solid" en legering med 998 promille sølv.

PCM er en legering brukt av firmaet Miyazawa som inneholder vesentlig mindre sølv enn i "sterling silver".

 

Gull

På grunn av sin høye pris blir gull kun brukt til høyverdige instrumenter. Det er et meget tøyelig material og er i sin rene form altfor mykt til å lage tverrfløyter av. Som regel blir det derfor brukt i forskjellige legeringer som oppgis i karat eller promille. De vanligste legeringer brukt til fløyter er 9K (375 promille), 14K (585 promille og 18K (750 promille). Det japanske firmaet Muramatsu (og etter hvert andre fløytemakere) har ved hjelp av spesielle herdeteknikker forsøkt å lage en fløyte av 24K gull. For de forskjellige legeringer med gull brukes det forskjellige navn: Rødt gull (rose gold) har en høy andel av kobber. Hvitt gull har en lav kobberandel og en høy andel av sølv. Gult gull har mer kobber enn hvitt gull og mer sølv enn rødt gull.

De fleste gullegeringer brukt i fløyter er hardere enn de vanligste sølvlegeringer.

Aurumite er et bi-metall hvor sølv og gull blir laminert sammen. Det amerikanske firmaet Powell har et patent på dette og bruker sølvsiden ut og gullsiden inn på fløyterøret.

 

Platina

har en høy tetthet og er mye tyngre enn gull. Platinafløyter er sjeldne og svært dyre. Edgar Varèse skrev "Density 21,5" til innvielsen av Georges Barrères platinfløyte i 1936

 

Palladium

tilhører platinagruppen og blir av og til brukt til fløyter.

 

Tre

var det vanlige fløytematerialet i tidligere tider. Etter at Boehm revolusjonerte fløytebyggingen i midten av det 19. århundre ble metall mere og mere vanlig. Boehm selv foretrakk som kjent sølv. I de siste årene har Boehm-fløyter av tre (må ikke forveksles med traverso) fått en viss renessanse. Det blir utelukkende brukt harde tresorter, hvorav grenadill er den mest vanlige. Da røret på en trefløyte er mye tykkere enn på en sølvfløyte, er de som regel mye tyngre enn disse, materialet varmes også langsommere enn metall. Hvis treet ikke er ordentlig lagret, kan det dessverre også sprekke. Trefløyter har på grunn av sine spesielle materialegenskaper som oftest en høyere blåsemotstand enn de fleste metallfløyter.

 

Fløyterøretkan ha forskjellig tykkelse. En vanlig oppfatning er at de med tykk "vegg" (ca. 0,4 mm) er tyngre å spille på enn de med tynn vegg (ca. 0,35 mm), men sies å ha fyldigere klang og bedre "projeksjon". Da det er så mange faktorer som spiller en rolle for et instruments klang, bør ikke veggtykkelse alene ligge til grunn for avgjørelsen om fløytekjøp.

 

"Seamless tube"kaller man de moderne rørene som blir trukket uten søm. I tidligere tider ble fløyterøret viklet sammen av et stykke blikk og loddet. Også idag finnes det fløytebyggere som tilbyr slike loddete rør.

 

Trukne (drawn) tonehull(riktigere er det vel å si tonehullkaminer) blir dratt direkte opp av fløyterøret. Denne teknikken er nyere og billigere enn å lodde tonehullene på fløytekroppen. Fordelen med å dra er at tonehullene ikke kan lekke. I og med at loddeteknikken er blitt bedre i de siste årene er ikke det et så tungtveiende argument mer. Fordi loddingen er både mer tidkrevende og dyrere har det bare vært brukt på dyrere fløyter i de siste årene. På grunn av dette blir påloddete tonehull betraktet so mere høyverdig. Hva som er best er vanskelig å si, det finnes ingen entydig indikasjon på at det ene er bedre enn det andre når det gjelder klang eller funksjon.

 

Lars Asbjørnsen